Sykepleieren som skal lære meg og sette sprøyter på meg selv ringte idag. Fikk beskjed om og hente resepten på medisinene mine imorra! En ny hverdag starter for meg nå, jeg kjenner den kommer nærmere og nærmere. Hender,rygg og mage er fortsatt dovne dog litt bedre en starten.
Virker som om de nærmeste er langt forran meg når det gjelder og være forberedt på denne sykdommen. Mange prøver og trøste meg med at det er mange som har det værre en meg... Ja... selvfølgelig jeg er fortsatt en heldig gutt, sett i et stort perspektiv. Men nå bryr jeg meg om meg selv og kun det! Noen vil også oppfatte meg som sytete, men det er min måte og reagere på. Hvordan man reagerer hvis man får en livsvarig og alvorlig sykdom er veldig inviduelt. Jeg har alltid levd etter at det ikke skjer meg, og det gjør jeg faktisk enda! Derfor er det på mange måter et sjokk når man er der.
Klokka er nå 04.13. Vondt i nakken kjempe svimmel og henda værker. :( Får en sånn trist følelse i kroppen igjen. Har jeg tenkt for mye igjen nå? Var en liten tur ute istad og trakk litt frisk luft, mulig derfor. Merkelig at det snur sånn opp og ned, istad var jo alt helt greit!?! Tror min sinnstilstand gjør ting litt værre, for nå er alt bare kjipt igjen. Jeg sitter og tenker mye tilbake på for et år siden hvor jeg fikk en halsbetennelse med tilhørende supervonde mandler. Da ringte bestefar meg og lurte på hvordan det gikk, jeg glemmer det aldri. Jeg føler et helt spessielt forhold til bestefar, som en slags bestevenn. Bare det og høre stemmen hans den gangen fikk meg til og gråte, spessielt? det samme skjedde på sykehuset her om dagen når han kom på besøk, jeg kjempet mot tårene. Det er noe spessielt med meg og bestefar, et uadskillig vennskapsbånd, en sjelevenn.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar